Det er 3 år siden jeg fikk vite at jeg har ADHD. Det var kun et par måneder før jeg fikk diagnosen at jeg for første gang begynte å fatte mistanke, etter at jeg kom over en artikkel på NRK. Jeg hadde aldri tenkt at jeg kunne ha ADHD, fordi jeg frem til da trodde at det var de gærne guttene som hang i trærne og ikke kunne sitte stille, som hadde ADHD. Da jeg begynte å lese mer om ADHD viste det seg at det bare er et fåtall som er slik, og at kunnskapen jeg hadde om ADHD var betydelig mangelfull. Det var vanskelig å finne informasjon om kvinner, men den lille informasjonen jeg fant kjente jeg meg igjen i. Jeg tror mange deler den samme oppfatningen om ADHD som jeg hadde frem til de blir eksponert for ny informasjon. Den siste tiden har det heldigvis kommet ut flere artikler og portretter om kvinner med ADHD med oppdatert informasjon om hva det innebærer å ha ADHD.
ADHD innebærer ikke at jeg ikke kan konsentrere meg. Det innebærer at jeg har utfordringer med å regulere konsentrasjonen. Hvis det er noe som interesserer og engasjerer meg, så kan jeg holde på med det i timesvis og glemme tid og sted. Utfordringen når det gjelder å konsentrere meg slår ut når det er kjedelige mer dagligdagse oppgaver som må gjennomføres, som for eksempel å ta oppvasken.
Jeg har ADHD- den kombinerte typen som betyr at jeg har symptomer både på oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet/impulsivitet. Dette er den vanligste typen. Min hyperaktivitet som barn innebar ikke at jeg hang i trærne. Jeg var verbalt hyperaktiv. Jeg svarte så mye i timen på skolen at læreren sa at jeg måtte la noen andre også få komme til.🙈Jeg klusset i bøkene min og fiklet med ting. I tillegg hadde jeg mye energi. Jeg var svært aktiv i form av at jeg var travelt opptatt med mange fritidsaktiviteter som sang, piano, fløyte, ski, fotball og ballett.
Skolen engasjerte meg, fordi jeg lærte nye og spennende ting hver eneste dag. Hvis jeg først ble engasjert i noe da var det vanskelig å stoppe. Jeg husker en gang at jeg skrev en stil hvor jeg skrev ut en hel bok, men tror aldri stilen fikk en avslutning😂🙈
Det jeg strevde med var når ting ikke ble slik jeg hadde forventet det. Da hadde jeg mine emosjonelle utbrudd enten i form av sinne eller tristhet. Dette skjedd hovedsakelig hjemme. Det var tydelig på meg hvis jeg opplevde noe urettferdig, ikke var fornøyd eller hvis det ikke gikk helt min vei. I tillegg kunne det være utfordrende å disponere tiden, komme tidsnok og holde orden. Hendelser som kunne oppstå var hvis jeg enten hadde glemt en lekse og kom på den sent på kvelden, eller at jeg undervurdert hvor lang tid noe kom til å ta og jeg innså at jeg ikke rakk å bli ferdig. Da ble jeg overveldet og deretter fulgte det en meltdown med mye følelser.
Dette er et par eksempler på ting jeg husker fra barndommen min, som viser sider ved min ADHD, men som på den tiden ikke ble fanget opp for jeg hadde ikke problemer på skolen. Utfordringene ble større etter hvert som jeg ble eldre, men for meg handlet det i større grad om smerter og at jeg var sliten, og ikke om at jeg falt fra på skolen. Mine utfordringer på skolen kunne handle om at jeg misforsto oppgaver eller at jeg hadde en dårlig dag, og derfor kunne prestasjonene variere. Skolen hadde en struktur som passet meg, men jeg brukte kanskje mer tid på skolearbeid enn andre, fordi jeg ble distrahert.
Budskapet mitt med dette innlegget er at alle med ADHD er forskjellige og har ulike utfordringer selv om kjernesymptomene er de samme. Personlighet, evner, arv, miljø og tilleggslidelser er faktorer som påvirker hva hver enkelt strever med, og hvor synlige symptomene er for andre. Høy intelligens, gode skoleprestasjoner, lang utdannelse og jobb utelukker ikke en ADHD-diagnose i voksen alder. For det er kun en selv som vet hvor mye det har kostet og hvordan det har påvirket andre områder i livet. ❤️
Kommentarer